JORD | Stian Westerhus

JORD (Stian Westerhus - 2026)

For SISU og NyNorsk Messingkvintett

For fra jord er du og jeg kommet og fra jord skal noe annet gjenoppstå. Tiden skrider ubarmhjertig fremover. Det er ikke så nøye. Gevinst er gevinst, du er både lodd og fruktkurv og hvis du ikke stikker fingrene i jorda og lar de være der nede slik at du blir inngrodd i porene dine med bakterier, sopp og mikroskopiske organismer som gnafser på cellene dine og legger seg som lange tråder inn under neglende dine og finner ørsmå sår som innganger til blodstrømmen din så er det et konstant lotteri. Lotteri og et konstant sirkus. Sår som du nettopp fikk fordi du måtte så absolutt stappe alle fingrene så enormt hardt ned i jorda i redselen for å være din egen livsløgn at moder jord tok deg imot med åpne armer og ga deg motstand, som et moderlig omfavn, en varme som bredde seg i hele kroppen. Hun ønsket deg Velkommen hjem. Hjem med ditt kjøtt og blod. Hjem med din varme og menneskelige smerte. Dine cellers fødsel og død, som et utvidet flyktig kretsløp fra hennes konstante tidstunge elting, krøpet sammen som en purrende katt på sitt moderlige skjød. Pust inn. Pust ut. Det er ild i peisen. Som betingelsesløst aksepterte deg med din skam og din stolthet, og innlemmet deg og din egen blodgang og gjorde deg så mye mindre menneskelig at du kunne kjenne brusen i årene som et vakum som lukket seg og bevisstheten som vrengte seg innover. Blodstrukket vev i en stor bylt. Døsende. Verden utenfor lukker seg og forsvinner som filmemulsjon smeltende over flammene. En varm infeksjon i øret som visker pulserende med trøst. «Du kan alltid komme hjem.» Du legger pannen ned mot jorda. «Blø inn i meg litt. La deg spise, rense og dø litt, i mitt tempo.» Du må ta deg tid til å stikke f ingrene i jorda, for hvis du ikke stikker fingrene i jorda, alle sammen, samtidig, så det gjør skikkelig vondt, ja, så hardt at du tenker at nå går det faktisk ikke lenger, men du presser på likevel. Rake armer. Skuldrene strammet og med krum rygg presser du leppene sammen og holder pusten. Så hardt presset du nå, ned i den karrige jorda, så du kjenner de minste steinene grave seg inn under neglene dine og det ytterste leddet på lillefingeren har for lengst gitt etter. Kjøttet på ringfingeren skraper mot noe som kjennes ut som et glasskår som deler hudlagene, ett etter ett etter ett. Helt nederst der ytterst ute på fingertuppene kan du kjenne at det er bløtt. Det er ikke blod, ikke ditt hvert fall. Det er kaldt, og det kommer nedenfra. Hvis du ikke gir det alt du har og lukker øynene, krummer ryggen og holder pusten og stikker fingrene i jorda og virkelig prøver å kjenne etter så stjeler de deg. Og det eneste du kan gjøre for å motvirke det er å gi deg bort. For gevinst, eller kanskje ikke gevinst akkurat, men en trøstepremie. Men en premie er premie! Lotteriet er ikke til å komme unna. Ingen klarer å la være å spille når abonnementet allerede er betalt. Og nå står du her med en sirkusbillett på innerlomma. En sirkusbillett med mulighet for å vinne en bugnende fruktkurv og et bilde ved løvetemmeren og den vakre assistenten. Det lukter høy, muggen sagflis, avføring, kjønn og svette her du står, men det gjør det vel i et sirkus, eller? Det er vel normalt. Men foreløpig står du bare i stanken ved et tau. Billig blått nylontau stiftet mellom to stolper. Frynsete i begge ender. Kaster fibrene sine og stikker plastnåler i fingrene på de som prøver å holde seg fast for ikke å blåse bort eller bli sugd inn i manesjen her ute på den golde prærien. Hvor er alle sammen? Kinn og lepper tørre fra den varme vinden og sollyset. Kroppen skjelver svakt når du slapper av. Solen er på vei ned. Kulden skyller den varme lukten av sand bort fra landskapet, blottet for trær. Jordskorpen er fortsatt lunken og en bille strever mot deg i sanda ut fra under teltduken og før den karrer seg ned i jordlagene og forsvinner. Innefra høres den dunkle lyden av sirkusnummeret i manesjen. Ta-da! Et hopp? Åh! Ta-da! Nok et hopp, kanskje? Denne gangen sikkert gjennom ild. Åh! Applaus. Med føttene og etter hvert knærne skrapes omliggende jord og stein opp mot håndleddene og øynene lukker seg igjen. Hvem vet hvor lenge du har stått her. Og hvem vet hvor lenge den forestillingen vil vare.

​